Da Silje fikk skinnet til å se ut som skinn under studiolysene

Silje meldte seg på kurset i lyssetting etter at hun hadde fått i oppdrag å lede små nettsendinger for en lokal forening i Stavanger. Hun hadde prøvd selv, med to rimelige lamper fra en byggevarebutikk, og var ikke fornøyd. Ansiktet hennes ble blankt i pannen, gult på den ene kinnsiden og nesten grått på den andre. Hun lurte på om problemet lå i kameraet eller i henne selv.

Jeg ba henne ta med opptak fra siste sending, og vi så på det sammen i studioet. Det tok ikke lang tid å se hva som skjedde. Lampene hadde ulik fargetemperatur, og begge stod rett foran henne i samme høyde som kameraet. Resultatet ble flatt lys uten form, og de to kildene trakk huden i hver sin retning.

Mange nybegynnere tror at mer lys løser alt. Siljes tilfelle viste det motsatte: Hun hadde nok lys, men det var feil sammensatt. Det er en vanlig start, og den er faktisk et godt sted å begynne, for da vet du hva du skal bygge på.

• Blank panne og skygger under øynene
• To lamper med ulik fargetemperatur
• Begge lysene rett forfra og i kamerahøyde

Vi begynte ikke med å flytte på noe. Først målte vi hva lampene faktisk ga fra seg. Den ene var varm, omtrent som en glødepære, den andre kaldere og mer dagslysaktig. Så lenge de blandet seg i ansiktet, ville ingen innstilling på kameraet kunne redde det.

Silje fikk byttet den ene lampen til et lysrør med justerbar fargetemperatur, og vi stilte begge til samme verdi. Deretter satte vi hvitbalansen på kameraet mot et nøytralt grått kort holdt foran ansiktet hennes. Forskjellen kom med en gang: huden fikk jevn tone, og det gule sleppet taket i kinnet.

Poenget jeg ville at hun skulle ta med seg, var rekkefølgen. Fargetemperatur først, så hvitbalanse, og først deretter form og retning på lyset. Rekker du dem om, jager du symptomer og blir aldri ferdig.

• Velg én fargetemperatur og hold deg til den
• Still hvitbalansen mot et grått kort i selve lyset
• Test med en person som sitter på plassen til gjesten

Når fargene stemte, tok vi fatt på formen. Hovedlyset, det som gir bildet sin retning, flyttet vi til siden og litt over øyehøyde, omtrent førti grader fra kameraaksen. Plutselig fikk ansiktet volum. Nesen kastet en liten, myk skygge, og kinnbena kom frem uten å bli harde.

Det andre lyset ble fyllys. Det stod på motsatt side, lavere og svakere, og vi dempet det med en diffusor slik at skyggesiden ikke ble mørk, men heller ikke helt flat. Silje sa selv at hun først trodde det ville se skarpere ut, men at det i stedet så roligere ut på skjermen.

Her er et forhold du kan leke deg med: jo større avstand mellom lys og ansikt, desto hardere blir lyset, og jo nærmere og større lyskilde, desto mykere. Vi flyttet diffusoren frem og tilbake mens hun så på monitoren, og hun fant selv ut hvor hun likte det best.

• Hovedlys til siden og noe over øyehøyde
• Fyllys svakere og diffust på motsatt side
• Prøv avstanden mens du ser på monitor

Til slutt manglet noe vi ikke hadde snakket om: skillet mellom Silje og bakgrunnen. Hun satt foran en lys vegg, og skuldrene smeltet litt sammen med den. Vi hang opp en liten lampe bak og til siden, rettet mot skulderen og håret, og skrudde den ned til en brøkdel av hovedlysets styrke.

Effekten var diskret, men tydelig. Det kom en tynn lyskant rundt skulder og hår, og hun løftet seg ut av bakgrunnen uten at det så teatralsk ut. Vi var forsiktige med dette, fordi et for sterkt baklys fort gir glorie og drar blikket bort fra ansiktet.

Det hjalp også å se bildet i svart-hvitt på monitoren en stund. Da forsvinner fargene, og du ser bare lysfordelingen. Silje oppdaget at venstre side av veggen ble lysere enn høyre, og flyttet stolen femti centimeter. Små justeringer som disse gjør mer enn nytt utstyr.

• Baklys langt svakere enn hovedlyset
• Se bildet i svart-hvitt for å vurdere lysfordeling
• Flytt stolen før du kjøper noe nytt

Neste utfordring var at Silje ikke alltid sitter alene. Av og til har hun en gjest ved siden av seg, og da dukket de gamle problemene opp igjen. Gjesten fikk skygge fra programlederen, og den ene var alltid lysere enn den andre. Vi løste det ved å bredde lyset og la hovedlyset dekke begge stolene i stedet for å sikte på én person.

Vi avtalte også en enkel rutine: markere stolplassene med tape på gulvet, slik at lyset alltid treffer på samme måte. Det virker banalt, men det sparer henne for å bygge opp lyset på nytt hver gang. Hun fikk dessuten et lite kort med de tre verdiene hun trenger, fargetemperatur, lysstyrke og avstand.

På kurset øver vi nettopp dette: at et oppsett skal kunne gjentas av en annen enn den som laget det. I et nyhetsstudio er det ofte flere som skal rigge samme sett, og da må lyset være noe du kan skrive ned.

• Bredt hovedlys som dekker begge stolene
• Tape på gulvet som markerer plassene
• Skriv ned verdiene så oppsettet kan gjentas

Etter to økter i studioet hadde Silje et oppsett hun forsto selv. Det var ikke dyrere enn det hun startet med, bare bedre fordelt. Hun sa at det viktigste ikke var lampene, men at hun nå så hva lyset gjorde, og kunne rette det uten å gjette.

Jeg synes det er den beste læringen vi kan gi: ikke en fasit, men et øye. Når du har sett hvordan fargetemperatur, retning og avstand virker hver for seg, kan du gå inn i et hvilket som helst rom og finne ut hva som er galt på noen minutter.

Nå i høstmørket merker mange at dagslyset fra vinduene forsvinner tidlig, og da blir kunstlyset avgjørende. Det er et godt tidspunkt å teste oppsettet sitt på nytt, med lyset du faktisk skal ha når sendingen går.